Ula

Fakta

  • Berggrunnen på Ula er ca. 290 millioner år gammel 
  • På Ula finner man "månestein" 
  • Svabergene på Ula består av larvikitt 
  • Navnet Ula stammer fra norrønt for stein-ura 

Ula er et yndet sted i sommerhalvåret, med småbåthavn, hytter, varme svaberg og flere sandstrender. Men området har også en svært spennende naturhistorie, med flere merkverdigheter.

OSLOFELTET

Den eldste delen av Ulas historie er det dannelsen av berggrunnen som står for. I likhet med store deler av kysten i Larvik består berggrunnen av larvikitt, Norges nasjonalbergart. Larvikitten, som er en dypbergart, ble dannet for rundt 290 millioner år siden, innenfor området som geologisk går under navnet Oslofeltet. Kort fortalt er larvikittene i Vestfold dannet av magma som har størknet dypt under en serie av vulkaner. Disse vulkanene ble til som følge av at jordskorpen revnet, og området som vi i dag finner spor etter denne historien i, kalles Oslofeltet. Larvikitten finner man kun her, i hele verden! Du kan lese mer om larvikitt her.

MÅNESTEIN

I berggrunnen på Ula finner man lyse bånd av grovkornede bergarter som kutter gjennom larvikitten. Dette er bergarter som har størknet fra vannrike smeltemasser, pegmatitter som geologene kaller dem. Disse ble dannet etter larvikitten, og kutter seg derfor gjennom denne. I disse båndene kan man finne sammenvoksinger av to feltspatkrystaller, som gir en helt spesiell blå farge grunnet sine optiske egenskaper. Disse steinene ble beskrevet og navngitt av den kjente norske geologen W.C Brøgger (1851-1940).  Han kalte dem (blant annet) «månestein» ettersom fargen kan minne om lyset fra månen. Månesteiner fra Ula har siden vært svært attraktive blant samlere, noe som har ført til at forekomstene nærmest er blitt plyndret. I dag er disse fredede naturminner, og alle inngrep i grunnen er forbudt.

ISEN

Få andre steder, om noen, finner du like blankskurte landformer som langs kysten av Vestfold. Isen, smeltevannet og bølgene har formet utallige myke og glatte kurver i den massive magmatiske berggrunnen. Flere steder finner man spylerenner og jettegryter. Skuringsstriper dannet av fastfrosne steiner i bresålen er det flust av, samt rundsva og sigdmerker. Alle disse formene utgjør den yngste bearbeidelsen av berggrunnen på Ula. Et landskap er i konstant forandring, men tempoet varierer mye. Ula er utsatt for bølger og vind som påvirker løsmasser og vegetasjon. Berggrunnen blir også påvirket av disse kreftene, men det tar så forferdelig mye lengre tid, og derfor skal de tidligere istider ha æren for formene vi observerer i steinen i dag.

SAMFUNNET PÅ ULA

Tettstedet Ula har sitt navn fra det norrøne navnet på ei ur eller ura (steinur), og i dag er det cirka 200 fastboende her. På 1800-tallet var stedet et kjent lossted, hvor blant annet losen Ulabrand, som egentlig het Anders Jacob Johansen, hadde sitt virke. Et monument til minne om ham ble reist ytterst på Torsøyhalvøya i 1932, utført av billedkunstner Hans Holmens. Innbyggertallet på Ula øker kraftig i sommerhalvåret, da det er et svært populært feriested.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler