Bergartene i Steinvika ble til i jordas oldtid, nærmere bestemt for ca. 461-451 millioner år siden, i siste del av perioden som kalles ordovicium.
På den tiden lå Norge ca. 30 grader sør for ekvator, på en stor kontinentalplate som het Baltika. Helt i begynnelsen av jordas oldtid var Baltika et lavtliggende slettelandskap. Kontinentet ble gradvis oversvømt og omgjort til et grunt havområde gjennom kambrium og første del av ordovicium. Det grunne og varme havet ga perfekte forhold for et yrende dyre- og planteliv. I vannmassene levde blekkspruter og graptolitter, og på havbunnen var trilobitter, brachiopoder, snegler, mosdyr (bryozoer) og sjøliljer vanlige, i tillegg til forskjellige revdannende organismer som koraller, stromatoporoider og “kalkalger”.

Gode oppbevaringsforhold har gjort at vi finner mange av disse organismene bevart som fossiler i bergartene i Steinvika. Begrepet “fossiler” inkluderer rester, forsteininger, avtrykk eller bevegelsesspor (sporfossiler) etter tidligere tiders organismer. Størst sjanse for fossilisering finner vi hos organismer som har et mineralisert indre skjelett eller ytre skall som ikke så lett blir brutt ned eller spist av andre organismer. Gjennom tidenes løp blir gjerne de opprinnelige mineralene (f.eks. kalk) i skjelettene og skallene helt eller delvis oppløst og erstattet av andre mineraler (forsteining). I tillegg til forsteininger er fossile avtrykk og sporfossiler svært vanlige i Steinvika.

Det er skiltede stier som tar deg fra parkeringsplassen og ut på Langesundstangen. På sommeren er Steinvika et yndet badested.