På en måte er jeg i familie med Sara Sandstein. Ingen av oss har vært skumle smelter under vulkaner, nei vi likte å ha det litt roligere, vi.

En gang var jeg gammel havbunn. For lenge siden, mer enn 400 millioner år siden. Da var det flott her, varmt, deilig vann med et yrende dyreliv. Sjøliljer, trilobitter og andre raringer som ikke finnes lengre. Korallrev var det, til og med. Disse dyra kan du kanskje finne rester av hvis du ser nøye på meg. Jeg vokste til, etter hvert ble det masse kalkslam og kalkbiter oppå hverandre. Noen ganger, i uvær, blandet det seg litt sand og leire sammen med kalkslammet. Etter som jeg ble tykkere og tykkere ble det mer og mer press på meg. Kalkbitene “limte” seg sammen og her ser du hvordan jeg ble til slutt: en fin, stripete stein som kan fortelle mye om hvordan det en gang var rundt meg.

Jeg er ganske nyttig også. Visste du at sånne som meg blir brukt i sement? Kanskje du visste det, men at du finner meg i tannkremen eller i papiret du tegner og skriver på, det var kanskje nytt? Vi steiner kan være til bruk for mye vi, nemlig. Så det kan være lurt å lytte til det vi har å fortelle!

Last ned som pdf.